VEVEN

For ca to hundre år siden hugget noen et tre. Kanskje tenkte de noe sånt som at "dette skulle kunne bli bra materiale for en vev" mens de gjorde det?

Så hugget, spikket og karvet noens hender frem dette store redskapet. Kanskje tenkte de på at det skulle vare i mange generasjoner.

I kanskje to hundre år har noen sittet ved den og vevet. Noen har kanskje drømt om en de har kjær, andre kanskje gråt over det som ikke gikk som det skulle.

Metervis med tekstil har kanskje vokst ut av veven. Kanskje tepper og duker, kanskje pledd og skjorter.  Vevet av noens hender.

Drømmer og forventninger, og noens kjærlighet har bredt varme over andre.  

I to hundre år. 

Den er vakker.  Velbrukt grovt treverk, mot myke tråder.  
En hyllest til tiden, og til det håndlagde, varige.
Men først og fremst en hyllest til drømmevevere gjennom alle tider,
kanskje...? 

 TEPPET

Vev meg eit teppe, Bodil,

vev det av syner og draumar,

vev det av vind –

Slik at eg, som beduinen, kan

breida det ut når eg bed,

sveipa det um meg

når eg søv,

og kvar morgon ropa:

Bord duka er!

Vev det til

ei kappe

i kulden

til eit segl

på min båt!

– Ein dag skal eg setja meg på teppet

... og sigla burt på det

til ei onnor verd.

TEPPET Dikt av Olav. H. Hauge

Gjengitt fra www.haugesenteret.no